22. april 2022 Eventyr og sagn

Sagn skiller seg fra eventyr blant annet ved at fortellingen utgir seg for å være sann. Det betyr ikke at fortelleren nødvendigvis tror på innholdet, men han må gå god for det i fortellersituasjonen. Og i motsetning til eventyret, der helten seirer over motstanderen, ender sagnet stort sett med nederlag for hovedpersonen.

Mens eventyr ikke er knyttet til bestemte steder og foregår i en ubestemmelig tid, forsterkes sagnenes virkelighetstilknytning ved at begivenhetene ofte oppgis å ha foregått på et navngitt sted med navngitte personer. På denne måten underbygges fortellingens troverdighet.

De to norske folkeminnesamlerne Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe sto bak innsamlingen av det som i dag er de mest kjente norske folkeeventyrene. Asbjørnsen samlet eventyr og sagn fra midten av 1830-årene og begynte samarbeidet med Jørgen Moe i 1837.

Resultatet av deres innsamlingsreiser ble fremlagt i Norske folkeeventyr, samlede ved P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, utgitt heftevis fra desember 1841. Det var en begivenhet i norsk åndsliv og høstet internasjonal anerkjennelse.
Prinsippet var «Fortæl som Folket». I arbeidet med gjenfortellingen var Moe den mest kritiske, og han var også den som kjente den folkelige stilen best. Til gjengjeld hadde Asbjørnsen et frodigere episk talent. Dette kom fremfor alt til uttrykk i hans selvstendige gjenfortelling, eller gjendiktning, av norske sagn, Norske Huldre-Eventyr og Folkesagn.